Norsk Rikskringkasting (NRK)

Norsk Rikskringkasting (NRK) er den statlige allmennkringkasteren i Norge. Den driver public service-virksomhet i flere medier og er det norske motstykket til DR i Danmark, SR og SVT i Sverige, YLE i Finland og BBC i Storbritannia. NRK er en moderne og avansert medieinstitusjon med 3 TV-kanaler, 16 radiokanaler, nettstedet nrk.no og tilbud på nye plattformer som mobil og podkast. NRK vil gjerne være førstevalget for nordmenn, uavhengig av plattform. Institusjonen har i mange år brukt slagordet «Noe for alle. Alltid».

Det mest påfallende ved NRK i dag er institusjonens sterke posisjon i den allmenne bevissthet og i konkurransen med andre medier. Mens offentlige allmennkringkastere i en rekke andre land har opplevd å bli forbigått av mer populære konkurrenter, har NRK maktet å opprettholde sin appell, både til det brede publikum og til mer avgrensede målgrupper. NRK1 er fortsatt landets største TV-kanal, NRK P1 er landets største radiokanal, mens nrk.no er et av landets største nettsteder. Ingen andre medier når så langt ut i den norske befolkningen, som det samlede tilbudet fra NRK på alle plattformer, selv i vår nye digitale samtid.

NRK ble opprettet da Stortinget vedtok Lov om kringkasting i 1933. Loven ga NRK «enerett» til utsending av lyd og bilde, slik at all fremtidig radio- og fjernsynsvirksomhet ble definert som NRKs ansvar. Bestemmelsen om «enerett» gjorde slutt på fire private radiostasjoner som opererte med reklame i Oslo, Bergen, Ålesund og Tromsø. Alle disse ble nå lagt inn i det nye NRK, som etter hvert fikk hovedkontor på Marienlyst i Oslo. I tillegg til eneretten ble NRK også en statsinstitusjon, underlagt storting og regjering og med Kirke- og undervisningsdepartementet som fagdepartement. NRKs daglige drift kom i gang den 1. juli 1933. Ordningen med enerett kom til å vare i nesten 50 år, mens statsdriften fortsatt preger NRK, mer enn 80 år etter opprettelsen.

Ved starten var NRK altså kun en radioinstitusjon. Den ble finansiert av lytterne, som betalte lisens for å eie et radioapparat. Antallet lisensinnehavere sier derfor noe om NRKs utbredelse. Fra de første lisenstallene, som ble registrert midt i 1920-årene, vokste antallet til over 420 000 i 1940. Da hadde halvparten av norske husstander eget radioapparat. Etter den tyske okkupasjonen av Norge den 9. april 1940, ble det så populært å lytte på de norskspråklige radiosendingene fra London at tyskerne høsten 1941 gikk det det dramatiske skritt å inndra alle landets radioapparater. Bare medlemmer av Nasjonal Samling (NS) fikk beholde dem. Det ble rett og slett forbudt å lytte til radio. Mange gjemte likevel unna radioapparater og snek seg til å lytte på London. Dette stimulerte de såkalte illegale avisene, som skrev av nyhetene i London-radioen. Særlig viktige var talene som kong Haakon ga til nordmenn i det okkuperte Norge gjennom sendingene fra London. Det gjorde noe med oppfatningen av kringkastingen som fenomen: etter krigen ble NRK omtalt med langt større respekt i pressen enn i 1930-årene. I 1945 startet NRK å bygge opp igjen den norske radiobeholdningen. Radioen gikk nå i sin gullalder, tiden da hele befolkningen lyttet til radioen fra Marienlyst. Mellom 1945 og 1960, da fjernsynet ble offisielt åpnet, hadde NRKs ene radiokanal total dominans over eteren i Norge. Sjelden har betegnelsen «massekommunikasjon» passet bedre: det var én radiokanal for hele landet. Straks noe var blitt sagt i radioen, så visste hele befolkningen om det. NRK passerte 1 million radiolisenser i 1960.

Samtidig startet NRK arbeidet med å innføre fjernsyn. Stortinget sa ja til å starte med prøvesendinger i 1953. De startet opp den 12. januar 1954 og de varte sporadisk frem til 1956. I 1957 sa Stortinget ja til å innføre regulære TV-sendinger i Norge, men først etter en tre års opptrappingsplan. Nytt fjernsynshus stod ferdig høsten 1959, samtidig som NRK ble knyttet til det nordiske TV-samarbeidet i Nordvisjonen. De første teknikere og programfolk var også ansatt og opplært. Lørdag den 20. august 1960 var alt klart for offisiell åpning av NRK-Fjernsynet. Det var taler av kringkastingssjef Kaare Fostervoll og av statsminister Einar Gerhardsen og hilsner fra Danmark, Sverige og Finland. Til slutt foretok kong Olav foretok så den offisielle åpningen. Rett etterpå fulgte underholdningsshowet «Startskuddet går». «I dag går vi inn i TV-alderen», skrev avisen Verdens Gang samme dag.

Fjernsynet ble raskt populært i Norge. Ingen andre medier hadde tidligere spredt seg så raskt i befolkningen som TV-mediet gjorde i løpet av 1960-årene. På litt mer enn 10 år anskaffet nær sagt alle norske husstander eget TV-apparat. En million TV-lisenser ble passert i 1974. Et nytt og større Fjernsynshus stod ferdig på Marienlyst i 1969, som ett av de mest avanserte i verden. NRK var nå blitt et kombinert radio- og TV-monopol. Helt fra begynnelsen viste det seg at TV-mediet tiltrakk seg enorme seerskarer. Dets gjennomslagskraft overrasket mange gang på gang. Radioen merket konkurransen og måtte omstille seg i en lettere og mer journalistisk retning. Også kinoer, ukeblader og avisene måtte omstille seg til fjernsynets tidsalder. Da NRK-monopolet stod på høyden i 1960- og 70-årene samlet NRK hele befolkningen om nyheter, aktualiteter, opplysning og underholdning – men ble også skyteskive for massiv kritikk i en rekke saker. Særlig intens ble striden om den såkalte «venstrevrien» i NRK tidlig i 1970-årene.

I 1981 var monopoltiden over. Etter valget fikk landet ny regjering utgått av Høyre, og med Kåre Willoch som statsminister. Det første denne regjeringen huskes for var at den straks opphevet NRKs monopol. Saksfeltet hørte til det nyopprettede Kulturdepartementet, som nå ble ledet av kulturminister Lars Roar Langslet. Ved å utnytte kringkastingslovens unntaksbestemmelser kunne han på en pressekonferanse den 16. desember 1981 gi konsesjon til en rekke forsøk med nærradio og lokal-TV. Det var disse forsøkene som markerte bruddet med NRK-monopolet: nå fikk også andre enn NRK tilgang til radio og TV. Omtrent samtidig kom videospillere på markedet og nye TV-tilbud ble tilgjengelige i Norge via satellitt. Plutselig var landet kommet inn i en tid som straks ble omtalt som «den nye mediealderen». Avstanden tilbake til monopoltiden ble raskt stor.

For NRK var konkurranse fra andre radio- og TV-kanaler noe helt nytt. Og gradvis ble den sterkere, ikke minst med TV3 i , TVNorge i 1988 og TV2 i 1992. Mens de første var private og kommersielle TV-kanaler, var TV 2 resultatet av en politisk prosess som endte med vedtak i Stortinget. Nasjonalforsamlingen hadde godtatt at det ble opprettet en privat, reklamebasert TV-kanal med riksdekning gjennom bakkenettet, som et alternativ til NRK. TV 2 fikk her et unikt privilegium. Til gjengjeld måtte TV 2 påta seg forpliktelser som allmennkringkaster; hovedkontor i Bergen, daglige nyhetssendinger, programmer for spesielle seergrupper som barn, samer osv. TV 2 startet opp den 5. september 1992, og ble straks NRKs største konkurrent. I NRK følte man nå konkurransen langt sterkere enn før. Kringkastingssjef Einar Førde, som ledet NRK i de viktige årene fra 1989 til 2001, valgte å la NRK møte konkurransen på en svært offensiv måte, så offensiv at mange ble overrasket. Ingen kuer var hellige da NRK skulle slå tilbake. Sendetiden for hovednyhetssendingen Dagsrevyen ble f.eks. flyttet fra kl. 19.30 og frem til kl. 19.00, for å trekke seerne inn i NRK-kvelden tidligere på kvelden. Et TV-meterpanel (TV-meter) ble innført for å måle seertallene fra dag til dag osv. NRK gjorde alt i kampen mot konkurrentene: innførte nye programformer og konsepter, mer underholdning, mer «flow» i prime time, strategisk egenreklame mellom programmene og grundig planlegging av hele sendeflater for å tiltrekke seg seere og deretter beholde dem. I 1996 lanserte NRK til og med en ny TV-kanal; NRK2.

Også radioen ble lagt om. I 1993 lanserte NRK et nytt radiotilbud med tre kanaler: P1 som den brede folkekanalen, P2 som en smalere kulturkanal og P3 som kanal for unge voksne. Slik ville NRK sikre seg at radioen hadde både bred og smal appell, supplert med strategisk appell til unge lyttere, som ellers kunne gått til nærradioene eller til den private kanalen P4, som ble opprettet samme år.

NRK møtte altså konkurransen i flere etapper. Hardest og mest synlig var nok konkurransen mot TV 2 fra og med 1992 – siden omtalt som «den store TV-krigen.» Men samtidig med 1990-tallets nye konkurranse kom internett og utfordret NRK enda en gang.

NRKs første forsøk med egne sider på internett fant sted tilknytning til TV-programmet «Rondo» i 1994. NRK lanserte sine egne nettsider i programmet «Radionettet» den 23. februar 1995. Det skal ha vært første sending i verden som ble sendt i radio og på internett samtidig. Initiativet til NRKs egne nettsider ble tatt av Rolf Brandrud og Tom Ottmar tidlig i 1995. I en utredning til NRK-ledelsen foreslo de å bruke nettsidene til to ting: informasjon om NRKs programmer og journalistisk publisering. De fikk gjennomslag for ideen. NRK samlet derfor sine første spredte nettforsøk til én samlet felles nettside med enhetlig design. Nettsidene er deretter gradvis blitt utviklet og modernisert helt frem til i dag: i 1996 tok NRK nettsidene i bruk for å informere om sine programmer, i 1997 fikk sidene egen menybar øverst, i 1999 kom en enkel, blå NRK-logo på plass helt øverst, i 2000 begynte NRK med redaksjonell nyhetsproduksjon for nettsidene og i årene fra 2009-2015 tok nettsidene spranget fra å være en «nettavis» over til å bli en allmennkringkaster på nett. I dag er nrk.no ett av Norges største og mest besøkte nettsteder. Det er multimedialt og gir tilgang til et omfattende nett-tilbud, som inkluderer nyheter, strømming av programmene i radio og TV og et hurtig ekspanderende digitalt arkiv m.m. NRK er nå i ferd med å digitalisere sine programmer og stadig flere blir nå tilgjengelige for allmennheten via nettet – både de helt nyeste og kjente eldre klassikere. NRK-programmene er blitt kulturarv og fremstår i dag som hele Norges audio-visuelle hukommelse.

Behovet for lagring av programmene for fremtiden har økt parallellt med økningen i antallet NRK-kanaler: en rekke nye digitale radiokanaler er kommet til, og i 2007 åpnet NRK sin tredje TV-kanal: NRK3/NRK Super, en kombinasjonskanal med barneprogrammer på dagtid og underholdning for unge voksne på kveldstid.

I dag er NRK Norges største mediebedrift og kulturinstitusjon, med i alt 3500 medarbeidere. 2000 av dem arbeider på Marienlyst i Oslo, mens resten er spredt på ulike avdelinger i alle landets fylker. Opprinnelig ble de bygd for radioproduksjon, siden ble de modernisert for fjernsynsproduksjon. Idag utgjør distriktskontorene NRK-systemets ytterste ledd mot regioner og lokalsamfunn over hele Norge, og de tilfører programmene en lokal forankring som er med på å opprettholde båndene mellom befolkningen og NRK. Formelt og juridisk er NRK i dag et statlig aksjeselskap, der Kulturdepartementet er selskapets generalforsamling og den som oppnevner styret. Finansieringen skjer fortsatt ved at alle som eier TV-apparater betaler lisens. Over 2 millioner husstander, personer, institusjoner osv betalte i 2014 inn til sammen 5,3 milliarder lisenskroner til NRK. I tiden 2015-17 er denne finansieringsformen dog under utredning i et politisk nedsatt utvalg. Det er ikke usannsynlig at lisensordningen kan bli erstattet av andre ordninger, mer i tråd med dagens rammevilkår.

Gjennom år har det vært mye debatt om hvilke oppgave NRK skal fylle i det norske samfunnet. Idag blir dette «samfunnsoppdraget» definert i den såkalte NRK-plakaten, som ble utarbeidet av Kulturdepartementet i 2007-2008. Den slår fast at NRK skal understøtte og styrke demokratiet, styrke norsk språk, kultur og identitet og være allment tilgjengelig for hele befolkningen. Som allmennkringkaster skal NRK rett og slett gi et bredt medietilbud med høy kvalitet til alle som bor i Norge. Institusjonen oppsummerer sine aktiviteter i sine årsrapporter, men vurderes også kontinuerlig av det statlige Medietilsynet, som hvert år utgir egne allmennkringkastingsrapporter. Det øverste ansvaret for NRKs virksomhet ligger hos kringkastingssjefen, mens Kringkastingsrådet fungerer som rådgivende organ uten egen beslutningsmyndighet.

Ett av kravene i NRK-plakaten er at institusjonen skal være innovativ. En av de mest oppsiktsvekkende innovasjonene i NRK de senere år er det såkalte «sakte-TV», også kalt «slow-TV». Dette er usedvanlig lange direktesendinger med overraskende innhold: «Bergensbanen minutt for minutt», «Hurtigruten minutt for minutt», «Salmeboka minutt for minutt» eller konsepter som nasjonal vedkveld, nasjonal strikkekveld og nasjonal snøkveld osv. Denne type «slow-TV» har vakt internasjonal oppsikt. En årlig pengeinnsamling til et humanitært formål hører også med til NRKs særtrekk. Institusjonen holder seg også med et eget klassiske ? orkester, Kringkastingsorkesteret – som i musikalske former er med på å gjøre NRK til hva det er. Med alle sine ressurser har NRK styrket sin stilling og selv i vår digitale tid står NRK som det største og sterkeste i norsk mediebransje. Situasjonen er slik at NRK kanskje står i fare for å bli for sterk og dominerende i forhold til sine konkurrenter.

(2016)