Lokalradio og lokal-tv i Norge

Lokalradio og lokal-tv-landskapet i Norge har først og fremst vært preget av stor variasjonsbredde av ulike type aktører. Lokalradioen har tradisjonelt sett rettet seg mot ulike målgrupper, som for eksempel etniske og språklige minoriteter, kristne organisasjoner, musikkinteresserte og studenter. Lokalradioen har også vært en arena for utdanning av journalister. Betegnelsene nærradio og nærfjernsyn ble benyttet den første tiden, men ble på 1990-tallet erstattet med lokalradio og lokal-fjernsyn/tv. I dag omfatter begrepet lokalradio alt fra små radioer til store kommersielle kjededannelser. Et generelt utviklingstrekk ved nærkringkastingen (lokalradio og -tv), fra dens begynnelse og frem til i dag, er at man har beveget seg fra et idealistisk og myndighetsregulert utgangspunkt, til økt kommersialisering og liberalisering av rammebetingelsene for aktørene.

Norsk rikskringkasting (heretter NRK) hadde fra etableringen i 1933, med noen unntak, monopol på kringkasting av radio og fjernsyn. Rundt 1980-tallet ble dette monopolet satt under press av den borgerlige side på Stortinget. Det førte til at det ved årsskifte 1981-82 ble satt i gang en prøveordning for nærkringkastingsvirksomhet i Norge.

Hovedbegrunnelsen for å starte forsøk med nærkringkasting var «hensynet til ytringsfriheten og ønsket om styrking av de lokale kulturaktiviteter» (Ot.prp. nr. 47 (1986-87) s. 5). Nærkringkastingen skulle styrke lokalsamfunnet, nærdemokratiet og virke som en lokal utfylling til NRK (NOU 1982:33 s. 7).

Det var mange interessenter i den første søkerrunden for lokalradio, og departementet hadde i 1982 94 søknader på sitt bord. Mange av søknadene ble imidlertid avslått på grunn av lovens begrensede adgang til å gi slike tillatelser. I den andre forsøksperioden 1984-88 ble konsesjonsadgangen utvidet, noe som gjorde at flere konsesjoner ble tildelt, samtidig fikk aviser muligheten til å søke.

For lokal-tv ble det i perioden frem til 1984 tildelt syv konsesjoner, hvorav fire ble tatt i bruk (Ot.prp. nr. 47 (1986-87) s. 6). I den andre perioden ble det tildelt 128 konsesjoner, men bare litt under halvparten av konsesjonene kom i ordinær drift. Driften av lokal-tv viste seg å være økonomisk ressurskrevende, blant annet på grunn av det svært kostbare utstyret som det måtte investeres i.

Konsesjonene i prøveperioden inneholdt krav til programinnhold, og det var ikke tillatt med kommersiell drift. De begrensede inntektsmulighetene gjorde at driften i stor grad var basert på frivillig arbeid, noe som gjenspeilte seg i programinnholdet, som var nokså enkelt. Likevel hadde nærkringkastingen, først og fremst lokalradioen, et raskt voksende publikum utover 1980-tallet. Med fremveksten av lokalradioen fikk befolkningen et utvidet radiotilbud og det var i særlig grad musikken og det lokale innholdet som tiltrakk interesse (Halse & Østbye 2003:198). Som en følge av at flere aktører slapp til med lokale radiosendinger, opplevde NRK en nedgang i antall lyttere på sine radiokanaler.

Forsøkene med lokalradio og lokal-tv fra 1981-88 dannet grunnlaget for lov om nærkringkasting som trådte i kraft  1. mai 1988. Selv om NRKs monopol i realiteten ble brutt ved forsøksordningen for nærkringkasting i 1981, markerte loven den formelle avviklingen av kringkastingsmonopolet i Norge. Den mediepolitiske begrunnelsen for etableringen av loven ble forankret i ytringsfrihets- og demokratihensyn, under forutsetningen om lokal tilknytning i programproduksjon, redaksjon og styring. Konsesjonspolitikken ble liberalisert, noe som innebar at alle søkere som oppfylte vilkårene, fikk tildelt konsesjon (St.meld.nr. 57 (2000-01) pkt. 4.4.3.1). Søkerens økonomiske stilling og markedsgrunnlaget i deres respektive konsesjonsområde, ble ikke tillagt vekt i søknadsbehandlingen (St. meld.nr. 24 (1994-95) s. 11).

Den nye loven om nærkringkasting åpnet for sending av reklame for lokalradioen. Dette førte til en kommersialisering og profesjonalisering av nærradiomediet. Det etablerte også et skille mellom kommersielle og ikke-kommersielle aktører som på noe ulikt vis har blitt opprettholdt frem til i dag. For lokal-tv ble det tillatt med reklame fra 1. januar 1991 (St.meld.nr. 57 (2000-01) pkt. 4.4.3.1).

Samtidig som loven i 1988 ble vedtatt, ble Nærkringkastingsnemnda etablert som overordnet tilsynsmyndighet for nærkringkastingsvirksomheten. Nemnda ble senere omorganisert og skiftet navn til Statens medieforvaltning. I dag heter mediemyndigheten Medietilsynet.

På 1990-tallet var lokalfjernsynbransjen inne i en periode preget av økonomisk ustabilitet. I Stortingsmelding 24 fra 1995 ble det slått fast at virksomheten til lokalfjernsynene hadde lite omfang og i svært liten grad hadde levert lokalt innhold til publikum (s. 12). Dette skyldtes hovedsakelig svak økonomi hos aktørene. Det ble derfor utarbeidet nye konsesjonsområder for lokalfjernsyn. Disse skulle legge til rette for at lokalfjernsynene fikk et bedre befolkningsgrunnlag for sendingene sine, og dermed et bedre økonomisk grunnlag for driften (s. 12). I denne perioden ble et flertall av konsesjonene tildelt aktører hvor aviser (også store regionaviser som f.eks. Bergens Tidende og Adresseavisen) var medeiere. Dette hadde sammenheng med at mange aviser hadde ambisjoner om å utvikle seg til store multimediebedrifter. De fleste konsesjonærene inngikk avtale med TVNorge om videresending av kanalens sendinger store deler av døgnet. Avtalen med TVNorge hadde en økonomisk ramme på 80 millioner kroner, og bransjen var helt avhengig av disse inntektene for å kunne opprettholde driften.

De ikke-kommersielle lokalfjernsynsaktørene inngikk avtale med NRK (fra 1997) om å sende i NRK2-nettet i tidsrom hvor kanalen selv ikke benyttet nettet til egne sendinger. Ved innføringen av det digitale bakkenettet i 2009 ble denne ordningen avviklet ettersom NRK selv skulle benytte kapasiteten. Som en følge av dette ble det satt av plass til de ikke-kommersielle lokalfjernsynaktørene i det digitale bakkenettet. Foreningen Frikanalen (en organisasjon bestående av et stort antall frivillige organisasjoner og foreninger) ble gitt konsesjon til å sende ikke-kommersielt fjernsyn i det digitale bakkenettet og var forpliktet til å tilby sendetid til ikke-kommersielle lokalfjernsyn. Det ble ikke lenger stilt noe krav til at innholdet i lokalfjernsyn måtte ha et lokalt tilsnitt.

Lokalradioen opplevde en nedgang i lytteroppslutningen utover 1990-tallet (St.meld.nr. 24 (1994-95) s. 11). Dette skyldtes hovedsakelig etableringen av P4 og opprettelsen av nye radiokanaler hos NRK. Lokalradiopolitikken ble derfor lagt om i 1996, og frem mot 2000 klarte bransjen å snu den negative økonomiske trenden. Den positive utviklingen må ses på bakgrunn av kostnadseffektive tiltak hos den enkelte lokalradio, og økte reklameinntekter gjennom bedre markedsføring (St.mld.nr. 57 (2000-2001) s 97 ). I denne perioden vokste det også frem en sterk kommersiell sektor innen lokalradiobransjen. For øvrig har bingospill utgjort en betydelig del av inntektene til lokalradioen – spesielt utenfor byområdene.

Et trekk ved lokalradioen utover 2000-tallet var fremveksten av mer profesjonelle aktører, fusjoner og kjededannelser (St.meld.nr. 30 (2006-07) s. 77). Store mediekonsern gikk inn som medeiere av lokalradioene. Dette skjedde først og fremst i de store byene hvor selskapene opparbeidet seg en stor andel av lytterne, blant annet ved å sende mer musikkinnhold rettet mot yngre målgrupper.

Før siste og inneværende konsesjonsperiode (1. januar 2009 til 31. desember 2016) ble det foretatt endringer i konsesjonsordningen. En sentral endring var innføringen av ulike konsesjonstyper: 24/7-konsesjon, allmennradiokonsesjon og nisjeradiokonsesjon. Bakgrunnen for inndelingen var at lokalradioene over lengre tid hadde utviklet seg i ulike retninger; noen hadde blitt ordinære næringsvirksomheter, mens andre hadde beholdt den mer ideelle formen som kulturinstitusjon. Radioer med en 24/7-konsesjon er de mest kommersielle lokalradioene, og de har rett til å disponere all sendetiden på ett sendernett. Allmennradioer deler sendernett med en eller flere nisjeradioer. Denne har rett til i det minste å disponere 12 timer sammenhengende sendetid på hverdager på ett sendernett. Nisjeradioer er betegnelsen for de ikke-kommersielle radioene.

Tildelingen av 24/7- og allmennradiokonsesjonene ble foretatt etter en såkalt «skjønnhetskonkurranse». Aktørene ble målt på bud på sending av lokalt innhold regnet i minutter. Lokalt innhold ble definert som program eller innslag som har en redaksjonell tilknytning og forankring i konsesjonsområdet. Dersom flere aktører stod likt ved vurdering av budet, kom kriterier om lokal tilstedeværelse og lokalt eiermangfold til anvendelse. Aktøren som etter denne fremgangsmåten hadde det høyeste budet og fikk tildelt konsesjon, ble forpliktet til å sende lokalt innhold i tråd med budet i hele konsesjonsperioden. Nisjeradioene ga ikke bud på lokalt innhold, og ble tildelt konsesjon dersom de oppfylte minstekravene som ble satt.

I dag er Norge i en prosess med digitalisering av radiomediet. Stortinget har besluttet at riksdekkende radio, samt de største lokalradioene i og rundt storbyene, må avvikle sine analoge (FM) sendinger i løpet av 2017. De som ønsker å fortsette må dermed gå over til digital teknologi. Valget av DAB+ som digital distribusjonsform har vært aktørstyrt. Samtidig får de fleste lokalradioer utenfor storbyene fortsette sine analoge (FM) sendinger i ytterligere fem år.

Digitaliseringen har ført til en liberalisering av rammevilkårene for analog lokalradio. Det innebærer i hovedsak at det ikke lenger vil være knyttet konsesjonsspesifikke krav om lokalt innhold i sendingene. Det opprinnelige grunnlaget for å stille konsesjonsvilkår og innholdskrav var knapphet på frekvenser i analoge sendernett (Meld. St. 24 (2014-15) pkt. 4.2.1). I digitale nett vil det være en langt mer effektiv utnyttelse av frekvensene, noe som vil føre til at langt flere aktører vil få plass i sendernettet. Dermed faller noe av det opprinnelige grunnlaget for å stille konsesjonskrav bort.

DAB-nettet for lokalradio er delt inn i 37 regioner som gjennomgående er større enn konsesjonsområdene for analog radio, som består av 141 områder. Pr. siste halvår 2016 er det registrert ca. 206 konsesjoner for analog(FM) lokalradio.

Lokalfjernsyn gjennomgikk en digitaliseringsprosess i 2009 ved innføringen av det digitale bakkenettet. Pr. 31.12.2015 var det registrert 71 konsesjoner for lokalfjernsyn, hvorav 8 pr. i dag er i bruk.

(2017)

Supplerende læsning

Halse & Østbye 2003, Syvertsen 1987, Lundby 1986

Reference

Halse, Ketil Jarl & Østbye, Helge (2003). Norsk kringkastingshistorie. Oslo: Det norske samlaget

Lundby, Knut (1986). Lokalfjernsyn i “Den telematiske sandkasse”. Rapport nr. 82. Oslo: Institutt for presseforskning, Universitet i Oslo

Meld. St. 24 (2014-15). Rammevilkår for lokalradio i samband med digitaliseringa av radiomediet. [Tilgængelig på < https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-2014-2015/id2406788/>] [Set 27.01.2017]

NOU 1982:33. Nærradio [Tilgængelig på < http://www.nb.no/nbsok/nb/7ea3d0837e7c849a9c32ea05878a6bcb.nbdigital?lang=no#0>] [Set 27.01.2017]

Ot.prp. nr. 47 (1986-87). Forberedelse til Lov om nærkringkasting

St.meld.nr. 24 (1994-95) Nærkingkasting. [Tilgængelig på < https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1994-95&paid=3&wid=b&psid=DIVL725 >] [Set 27.01.2017]

St.meld.nr. 57 (2000-01). I ytringsfrihetens tjeneste. [Tilgængelig på < https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-57-2001-/id195313/>] [Set 27.01.2017]

St.meld.nr. 30 (2006-07). Kringkasting i en digital fremtid. [Tilgængelig på < https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Stmeld-nr-30-2006-2007-/id466242/>] [Set 27.01.2017]

Syvertsen, Trine (1987). Ny teknikk, ny politikk og “nye medier”. (Rapport 4.) Bergen: Institutt for massekommunikasjon, Universitet i Bergen